Finn Vik

Barndom Pappa ble født 16. juli 1946 på Arendal sykehus, som var nærmeste sykehus til Kilegrend i Fyresdal der familien bodde. Foreldrene var Johan og Bergit Vik, født Eidskard. Han hadde tre eldre søsken, og var en skikkelig attpåklatt. Søsteren Diddi (Sigrid) var 20 år da han ble født, broren Ottar 19 år og Kjetil 17 år. Mora døde da han var bare 9 år gammel, det var en stor sorg. De eldste søsknene hadde fått egne familier, og far jobbet borte på anlegg i ukevis. Mens han gikk på barneskolen i Kilegrend bodde han hos sin søster og familien der mens faren var på arbeid. Da han begynte på ungdomsskolen i bygdesenteret Fyresdal bodde han hos broren Ottar med familie. Han var tross alt heldig som hadde søsken og svigersøsken som tok seg godt av ham. Han fant seg godt tilrette i Fyresdal og hadde mange venner. Han var musikalsk og sammen med likesinnede dannet de et ungdomsband som spilte sammen i flere år, og han hadde god kontakt med flere av dem opp igjennom årene. Musikken forble en livslang interesse og glede. En av historiene han gladelig fortalte, var da de spilte på et bygdehus i Skafså for fullt hus. Dizzie Tunes spilte i nabobygda, for et nesten tomt lokale. 😉 Etter ungdomsskolen tok han realskolen i Kviteseid før han flyttet tilbake til barndomsheimen Bråten og jobbet på den lokale trevarefabrikken før militærtjenesten. Ungdom/voksen Verneplikten ble avtjent på radarstasjonen i Kauto fra sommeren 1966. Der traff han og falt for sin kjære Emma som jobbet på Samvirkelaget. De forlovet seg i juni -67 og giftet seg i desember samme år. Etter verneplikten fikk han et års vikariat som flygelederassistent på Høybuktmoen i Kirkenes, det ble pendling til Kåfjord der Emma bodde, det var vanskelig å finne hus i Kirkenes.. Da vikariatet var over sommeren 1968 bodde de en stund her i Kåfjord, men det var vanskelig å få fast jobb her. Høsten -68 flyttet de og deres lille datter Karin sørover til hans barndomshjem Bråten i Telemark. Her fikk han straks jobb som lastebilsjåfør, tømmertransport og brøyting. Senere fikk han fast jobb som gods og bussjåfør med stasjon i Fyresdal. Etter en stund fikk han beskjed fra sjefen om at det hadde vært greit om han tok lappen på lastebil og buss. Da avtalte han med biltilsynet i Skien at han kom innom, etter å ha vært på mølla å lasta mel. En liten runde med sensor, så var det gjort.. (oppkjøringa har endra seg litt siden den tid!) Han kjørte mye både til Arendal og Skien, og også skolebuss. Skolebarna var veldig glade i sjåføren sin, han likte å skøye og tulle med dem. Familien som nå var blitt til fire flyttet etter noen år til bygdesenteret i Fyresdal, bygde seg hus og trivdes i det gode miljøet. Pappa engasjerte seg i politikk, fagforeningsarbeid, voksenopplæring AOF og hadde flere lederroller mens vi bodde der. Han hadde lett for å komme i kontakt med folk fra alle samfunnslag, han gjorde ikke forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker. Mammas tante og onkel som hun vokste opp hos, drev et geitebruk i Kåfjorddalen, var blitt gamle og ønsket at de skulle komme og overta bruket. Etter mye overveielse ble det til at huset ble solgt og flyttelasset gikk mot nord. Han var modig som våget å ta dette valget, han hadde ingen gårdserfaring fra før. Men han gikk til oppgaven med liv og lyst og klarte seg godt. Han engasjerte seg landbrukspolitikken og var med og startet avløserlaget i Kåfjord. Han deltok også mye på møter innen landbruk både lokalt og i Troms og Finnmark og var ikke redd for å ta ordet i sine hjertesaker, spesielt geitehold og geitebondens forhold. Han var stolt av de unge geitebøndene i kommunen og det de fikk til. Han hadde også lederverv i Røde Kors Hjelpekorps, Helse- og sosialutvalget og pensjonistforening og deltok i forskjellige aktiviteter. Han likte å snakke med folk og tok gjerne en god diskusjon. Der vi ikke blei enige, kunne han si jaja, vi får vel bare være enige om at vi er ueninge om dette. Familien med tre barn, Karin, Kjetil og Jan Erik og etterhvert svigerbarna Ann-Ellen og Thomas og barnebarna Mads, Morten og Emil sto hans hjerte nær. Han viste omsorg og var glad når han kunne være sammen med dem. De som bor på en annen kant av landet kom ofte på besøk, og hver sommer gledet han seg til at barnebarna kom på flere ukers sommerferie. Turer til fjells og til skogs var alltid en viktig del av livet hans, og både barn, barnebarn og slekt og venner lærte også å sette pris på bålstunder og naturopplevelser. Helsa fikk sin første smell i 2001 med et hjerteinfarkt, så det ble noen måneders sykemelding men han kom seg igjen og kunne igjen ta opp gårdsarbeidet. Men helsa og pågangsmotet var ikke det samme lenger, og etter noen år ble han pensjonist. Mamma pensjonerte seg også, de kjøpte seg bobil og reiste mye rundt omkring, ofte sammen med venner. Noen sydenturer ble det også om vinteren, Pappa ble aldri helt fortrolig med mørketida her nord. Når vinden ulte rundt husan i ukesvis, var han ikke mye på triv. Vel Pappa, Du fortalte at du hadde møtt Aasmund Nordstoga fra Vinje, i Manndalen der han hadde konsert. Han hadde en sangtekst som du gjerne ville ha. Som det seg hør og bør, når man møter en nesten sambygding, var tiltale på kav dialekt. Aasmund repliserte: nå æ du langt heimafrå far! (Teksten ligg forøvrig enda hjemme oppi dalen, signert 😊) Eg vet ikke det, du lagde en ny heim her i Kåfjord, med et hus der alle var velkomne og følte seg vel. Et trygt og godt hjem for oss alle, med mye smil og latter. Mye arbeid var det selvfølgelig, men det blei mye morro med det også. Gamleheimen Bråten er blitt et fristed for alle i familien, du var ikke vanskelig og be når noe skulle gjøres, rekorden er vel 24timer fra du ble oppringt til du var i Tønsberg, klar for videre tur til Vest-Telemark og heimbygda Kilegrend. Hvil i fred Pappa...

Hvil i fred Finn, takk for alle gode minner. Kondolerer til familien.

Takk for godt samarbeid og at du delte av din klokskap. Varme tanker til Emma og familien.

Takk for alle fine turer og gode minner..hvil i fred

Takk for gode minner