En siste hilsen. Paul Kristian var en mild og vennlig mann, som gjorde godt mot alle.
Mange gode minner dukker fram, fra besøk i Manndalen for lenge siden. Det var fra først av fire hus å besøke. Andrea og Hans. Kristian og Judith. Søstrene Marianne, Hanna og senere også Kaia. Og Mary og Jotta. Og et femte hus: Jensine og Halvor. En sjelden gjestfrihet hos dem alle, som jeg minnes med stor glede. Jeg er takknemlig for det som de alle lærte meg. Særlig det de fortalte meg om da de måtte tvangsevakuere sørover, til Frøya i Trøndelag, etter at tyskerne hadde brent ned heimene deres, senhøsten 1944. Det de hadde opplevd, og tappert berget seg igjennom, gjorde dem til helter i mine øyne.
For få år siden møtte jeg søstrene Olaug Skaje og Jonny Tørum fra Norddyrøy på Frøya, de var begge over nitti år. De husket godt familiene fra Manndalen, cirka tjue personer i alt, som kom og fikk bo hos dem, i deres brors hus. De husket særlig Hans og Andrea, og deres barn Hjalmar, Mary, Kristian og Rolf. På etterjulsvinteren 1945 ble Frits født. De fortalte at Hans døpte sin nyfødte sønn. De to søstrene var fulle av beundring over dem som kom nordfra. Hvordan de ordnet seg med mat, de hadde med seg tørket sauekjøtt. Og på Frøya kunne de få tak i fisk. Olaug og Jonny døde begge i 2019.
En sommer var jeg i Lyngen og gikk turmarsj, blant annet fra Ankerlia og ned til sjøen. Det ble en fin tid i Manndalen. Husker at jeg måtte være noen dager både hos Kristian og Judith, og hos Mary og Jotta. De ville alle vise meg gjestfrihet.
Jeg føler at en epoke nå er over, når Kristian er borte. Vemod. Både han, og generasjonen før ham, hadde gode ting å lære oss, som vi må ta vare på.
Fred med minnet.
Vis mer
Vis mindre